Bok 15: Myrlandet

 

                              Den, som har set store vidder,

                              trives ei i trange bygder.

                              Den, som har følt store smerter,

                              glædes ei ved smaafolks glæder.

 

                             Men hans færd blir ensom, rastløs

                              gjennem livet, ind i døde.

                             -- Aa! men alle folk i bygden,

                             hvor de snakker, hvor de snakker!

    

                                                 – Vilhelm Krag

Bok 15 "Myrlandet" i salg fra 23. juni 2014

Myrlandet

Tåken ligger tykk over myrlandet, men Ylva, Aksel og Elias vil likevel komme seg av gårde.

Silje sliter med å forstå det hun har fått vite om Nikolas. Hvordan skal hun klare å sitte i samme vogn som han hele veien hjem fra København? 

 Følelsen av uvirkelighet klarte hun likevel ikke å riste av seg, selv om hun forsøkte samle tankene omkring det som hadde hendt. Elias kunne ikke være død. Ikke på det viset, så raskt og meningsløst – det var bare ikke mulig at skjebnen hadde villet det slik! 

      Hun visste ikke hvor lenge de hadde gått slik i stillhet, da hun ble var en bevegelse til venstre for seg. Hun stanset og stirret utover det sølvblå landskapet, men så ikke annen bevegelse enn et slør av tåke som drev sakte over vannet. Det måtte ha vært innbilning. 

      Ylva gikk videre med tårene strømmende jevnt og varmt nedover kinnene. Hun kunne ikke huske sist hun hadde følt en slik håpløshet. Da Aksel og Elias ble ført til Kvinnenes dal, hadde hun i alle fall hele tiden håpet å klamre seg til. Nå hadde hun ingenting. Selv om hun forsøkte si til seg selv at det hele måte være en drøm, et forferdelig mareritt hun snart ville våkne fra, visste hun bedre. Det fantes ikke håp for at Elias fortsatt var i live og hun visste det var hennes skyld. Hadde han ikke møtt henne, ville han til syvende og sist ikke ha lagt ut på akkurat denne ferden sammen med dem. 

      Hun spredte ikke annet enn sorg og elendighet rundt seg … Aksel hadde blitt dømt til døden på grunn av henne. Johannes’ far hadde mistet livet da han sprang ut på vidda og ble tatt av ulvene etter en krangel som delvis var hennes skyld. Og hvordan hun hadde såret Johannes … Hun hadde revet hjertet hans i stykker da hun avlyste bryllupet. Og nå – nå hadde en av dem hun var mest glad i i hele verden mistet livet på grunn av henne. 

      Der var det igjen. En bevegelse i tåken. Ylva stanset opp og stirret, og nå så hun det. 

Det var en hvit hest. Først trodde hun det var Frigg, men Aksel befant seg jo like foran henne, hun kunne fortsatt se ham og hesten som beveget seg langsomt fremover. Nå la hun også merke til at den ikke hadde verken sal eller hodelag. Hva gjorde den der, midt ute i ødemarken? Den måtte ha kommet seg vekk fra et sted i nærheten og forvillet seg opp hit. Det var et godt tegn, for det kunne ikke bety annet enn at de begynte å nærme seg folk.

       Undrende gikk hun nærmere. Hun måtte gni seg i øynene som var våte av tårer, for hun klarte ikke å se hesten annet enn som et skyggeaktig omriss. Skjønt noe skyggeaktig var det ikke over den. I stedet syntes den hvite pelsen å reflektere månelyset som om den selv strålte mot det mørke landskapet. 


tumbjjjj.gif

Home
Fangen på celle nr. 17
Krøniken om Ylva Alm
Ida Skjelbakkens Forfatterblogg
Utgivelser
Litt om meg
Portfolio
Presse
Kjøp
Kontakt
1700-tallet
Radioreklame

Ida Sunniva Sandaas Skjelbakken - Krøniken om Ylva Alm Schibsted Forlaf
Krøniken om Ylva Alm  - Fangen på celle nr. 17  -  Ida S. Skjelbakken  ©2016