Bok 13: Kvinnenes dal

 

 I Sorgens Dal jeg stirred

 Paa Grunden, hvor jeg gik,

 Og tvivlsom og fordunklet

 Laa Stien for mit Blik.

 

 Men overalt, hvor Sorgen

 Sin Dugg har drysset ned,

 Der er en Blomst oprunden

 Af Grundens Dunkelhed.

 

 Nu ser jeg tit tilbage,

 Og studser ved min Vei,

 Hvis Tvivl og dybe Mørke,

 Hvis Angster glemmes ei.

 

 Men trøstet og forsonet

 Jeg mindes nu min Kval,

 Og Blomster-Stien viser

 Min Gang i Sorgens Dal.

 

        – Johan Sebastian Welhaven

Bok 13 "Kvinnenes dal" i salg fra 3. mars 2014

Ylva Alm 13

Mina og Patrick er lykkelige i nord, men en dag støter Mina på Henrik, en mann som står bak flere jenters forsvinning. Han blir ikke blid da hun røper at hun vet hva han har gjort ... Salemone dukker plutselig opp, og Ylva får endelig sjansen til å snakke med moren sin.

Det var ikke vinden mot den fuktige huden som sendte en isning gjennom henne. Det var da hun forsto at vannspruten fra fossen hadde smeltet bort rimet på lang avstand, og sporene hun hadde fulgt var forsvunnet. 

      Ylva trakk pusten dypt og forsøkte tenke klart og fornuftig. Hun red vekk fra klippen, tilbake til det siste stedet sporene var synlige, men det ga henne ingen formening om hvilken retning de kunne ha tatt etter at rimet forsvant. 

      Fortvilelsen kom krypende innover henne og presset tårene frem. Hun var så sliten … I så mange dager hadde hun klart å følge etter dem uten å miste dem av syne og nå, fordi hun stolte på frosten, var de blitt borte for henne. 

      – Hva gjør vi nå? sa hun halvhøyt ut i luften. – Uansett hvilken side av dalen der vi velger å forsere, kan det virkelig bli en skjebnesvanger feiltagelse! 

      Elven som fossen stupte ned i, var bred med ville stryk. For alt hun visste kunne det være umulig å krysse den og umulig å komme opp igjen der hun gikk ned. Ja, hun kunne bli sittende fast nede i et juv, og det ville bety slutten. 

      Solen gikk snart ned. Den kastet sine siste kalde, gylne stråler over det uvennlige landskapet omkring henne. Skjønnheten hun for litt siden hadde lagt merke til, med solens spill i rimet, de blå tindene og det siste irrgrønne gresset og gylne løvet dypt ned i dalen, var blitt erstattet med en fiendtlig, ensom verden. Fossen brølte som et glupsk dyr, fjellene reiste seg som mørke fengselsmurer og vinden puffet henne i ryggen som om den forsøkte skyve henne utfor klippen. 

      Rådvill red hun frem igjen til kanten og kjente suget i magen da hun kikket ned. Det var en dal som om sommeren sikkert var usedvanlig frodig. Store trær måtte bety at den lå i ly for vinden, og siden gresset fortsatt var grønt, måtte det bety at det var mildt og fint. I elven var det sikkert fisk, og i skogen som strakte seg på hele høyre side av dalføret, var det sikkert gode jaktområder. Det hadde vært et bra sted å bosette seg, slo det Ylva, om stedet ikke hadde ligget så avsides til. At noen kom forbi i disse traktene måtte høre til sjeldenheten. Hun skulle til å snu hesten om og ri tilbake der hun var kommet, da hun frøs til og stirret. – Ser du det? hvisket hun til ulven som sto på et klippeutspring like nedenfor. – Er ikke det en bygning der nede? Et lite tømmerhus med torvtak? Hun kjente pusten gå raskere mens hun lente seg frem over nakken til Tenjar og myste.



Home
Fangen på celle nr. 17
Krøniken om Ylva Alm
Ida Skjelbakkens Forfatterblogg
Utgivelser
Litt om meg
Portfolio
Presse
Kjøp
Kontakt
1700-tallet
Radioreklame

Ida Sunniva Sandaas Skjelbakken - Krøniken om Ylva Alm Schibsted Forlaf
Krøniken om Ylva Alm  - Fangen på celle nr. 17  -  Ida S. Skjelbakken  ©2016