blogg04.jpg

11/3/2017

Bolle i ovnen

Verdens dyreste Gringo 

Så i år skal det visst bli et år hvor det skjer ting. Store ting.

_____________________ 

Sies det i hvert fall at slikt er. Også jeg som synes store hendelser, ja som rent kvalifiserer til mirakler, er å klare å skrive et helt kapittel på en dag. (Og det skjer jaggu ikke ofte - i hvert fall ikke i det siste.) 

For i år skal Gringo bli storebror!

 

babyuktra.jpg 

 

OK, jeg føler en viss motvilje når folk sier at kjæledyrene deres skal bli "storesøsken" når en unge - av slaget menneske - er på vei inn i husholdningen. Men det er vanskelig å ikke ilegge menneskelige attributter til et dyr som både snakker og er cirka fem ganger mer intelligent enn meg.

Nå har det seg slik at Gringo er en fugl som aldri sitter innelåst i buret sitt. Han bruker kun buret i ny og ne som en slags sittepinne som er ekstra kronglete å vaske etter at han har driti det ned. Han legger seg selv i sovehytta når han vil, og står opp når han hører at min bedre halvdel er på vei til dusjen.

(Han er perverst opptatt av å spionere på Kjetil når han dusjer.)

Gringo1.jpg 

Så er det dette barnet vi skal få nå til våren, da. Et barn som kanskje kommer til å krabbe rundt omkring (eller nei, la oss nå ikke ta et forbehold her - jeg håper jo virkelig hun kommer til å lære å krabbe, og endatil gå en gang), på det som udiskutabelt nå er Gringos gulv. For Gringo foretrekker også å gå på gulvet, i stedet for å fly, selv om vingene er i full vigør. Jeg er litt usikker på om det kan bli upraktisk? Heldigvis har vi jo buret. Et enormt bur til mangetusen spenn. Og inni der er det fint plass til en baby.

baby.jpg 

 

Et annet mulig problem er at det ikke finnes noe Gringo hater mer enn fargen rosa. Og vi skal få en jente. En jente som folk kommer til å anta har universets mest politisk korrekte foreldre, som vil at hun skal være fullstendig kjønnsnøytral. Heldigvis ser det ut til at Gringo faktisk finner seg i rosafarger så lenge det ikke går fullstendig over i sjokkrosa. Og det synes vel Kjetil er like greit at barnevognen ikke ble.

Her er Gringo i gang med å montere barnevognen, ved å fortelle Kjetil hva han skal gjøre:

barnevogn.jpg

Etter at det var gjort, gikk han og bæsjet i barnesetet. Ja, Gringo altså.

Gringo har det nemlig med å velge ut ting av verdi når han skal gjøre sitt fornødne.

gringo.jpg 

 

Min MacBook Air, for eksempel. Den var hans absolutt foretrukne vagle. Ikke de nøye utvalgte sittepinnene fra spesielle papegøyenebbvennlige trær i Ungarn, kjørt med bil til Cambridge og satt opp i alle høyder og bredder så stua ser ut som en slags skog etter siste høststorm. 

Det viser seg dermed at dyrt, elektronisk utstyr tross alt kun tåler en viss mengde papegøyeavføring før dette skjer:

mac.jpg 

Og da finnes det ikke noe annet man kan gjøre enn å kaste den. (Som straff skrev jeg navnet hans i rosa i overskriften. Håper han ser det da han setter seg på skjermen min.) 

Akkurat som om dette året ikke kommer til å få nok store utgifter. Ja, ikke bare med barn og alt det der, men også flytting til et annet land eller to. For nå som Kjetil ikke lenger har fast jobb (det passet kjempefint at spillstudiet han jobbet for ble lagt ned akkurat i år!), er det litt teit å fortsette å bo på et av jordklodens dyreste steder. Men det er en annen historie. Først skal jeg bruke de få kronene som er igjen etter kjøpet av ny datamaskin, til å anskaffe et sjokkrosa cover til den.

link          Comments

19/7/2016

Sommertanker

Den upraktiske sommeren 

 

Med yrker som utføres på datamaskin, er ikke solrike sommerdager det mest praktiske, siden skjermer tydeligvis får helt spader av sol.

________________________ 

Dermed har man valget mellom å sitte inne og stirre lengselsfullt ut (lite produktivt), eller sitte ute og tenke på at man burde jobbet. (Også lite produktivt.) 

Jeg kan ikke begripe at de fortsatt ikke har funnet opp skjermer som tåler sol? Jeg mener, de har jo i stedet brukt tid til å finne opp dette! 

14bff7bae25f66e9c539f6467cj7530c2.jpg 

Hva er vitsen med å være frilans hvis man ikke kan gni det inn i trynet til alle kontorottene ved å være jævlig brun? 

Så forsøker jeg i stedet innimellom å redigere ting på papir. For å i det minste late som om jeg har lagt meg godt til i hagen i den ene av de to timene som er Englands sommer. 

Men så er det en greie som heter "vind".

bok.jpg 

Så sist jeg forsøkte, betydde det at jeg snart fikk valget mellom å kle på meg noe mer anstendig enn den gamle BH-en og klatre over gjerdet, eller la det bortblåste manusarket bli liggende i fuglebadet til naboen. Jeg tenkte at viktigheten av side 24 er ganske oppskrytt i bøker, så jeg lot både arket og meg selv bli liggende. 

Uansett så er det én ting som er sikkert - nei, to: Det gror jædrans godt her i England, og hagearbeid kombineres ikke bra med Google-kalenderen full av deadliner. Det har resultert i noe som begynner å bekymre meg. Jeg er nemlig temmelig sikker på at hagen har blitt invadert av trifider, en mutert plante som har vendt seg mot menneskeheten for å overta verden. Dette forsto jeg da jeg i sommer begynte å lese The Day of the Triffids (1955) av John Wyndham. Hver morgen jeg kikker ut, ser jeg at trifidene har rykket et hakk nærmere huset. En nabokatt har ikke vist seg på en uke nå, men det lukter veldig ekkelt borte ved det som engang var skjulet. En syrin og en hagespade er forsvunnet.

IM9kkkPG.JPG 

Dette er utvilsomt intelligente, vandrende og morderiske planter som truer menneskenes fremtid. Men jeg kan ikke ta opp kampen. En ny serie skal skrives og illustrasjoner skal leveres.  For slik er det nå engang, at som romanserieforfatter kan sommeren og apokalypsen herje så mye den vil. Det er skrivingen som må prioriteres, over brune legger og morderplanter. Men jeg ville ikke byttet yrke for alt i verden! 

 

Triffidjjs.jpg

link          Comments

8/7/2016

Haters

Fryktelig skeptisk  

I år kom jaggu siste bok i serien ut. Nummer 25. Tjuefem, hører dere?

____________________ 

Det hadde jeg ikke trodd da jeg begynte på den første boka i 2009. Ikke da jeg begynte på den siste i 2016 heller.

Det er sinnssykt deilig å ikke ha deadliner som puster meg i nakken. Selv om jeg ikke lenger har noe å leve av.

Neida. Jeg tegner jo faktisk. For ukeblader og den slags, som betaler for det til og med. Problemet er at jeg må tegne så mange tegninger at jeg ikke rekker å skrive på en ny serie, også har jeg det gående.

Heldigvis bestemte alle pensjonistene her i landet seg for at vi skal ut av EU, så da ble pengene her plutselig ikke verdt noen ting. Og jeg får penger fra Norge! Så for en halv dag var jeg kjemperik, og bestemte meg for å shoppe veldig mye på Amazon.co.uk, men like etter ble fanden meg ikke krona verdt noe lenger den heller, og det før jeg rakk å betale noe av det jeg hadde i handlekurven.

Også jeg som hadde tenkt til å bestille en flokk med geiter til ugresset i hagen. Ugresset jeg trodde jeg skulle fått tatt da serien var ferdig. Men nå må jeg jo tegne enda mer, siden pengene ikke er noe særlig verdt. Det som lover godt nå er at tegningene bare blir styggere og styggere fordi jeg har så liten tid, så det kommer nok en dag da ukebladene sier at det holder. Og da kan jeg begynne på en ny serie.   

Forfatterblogg

 

 

Uansett, nå som jeg ikke må skrive hundre bøker i måneden, er jeg for første gang på mange, mange år innimellom nesten mentalt til stede for mine omgivelser.  

forfatterblogg

Neida. Det er jeg vel fortsatt egentlig ikke. Det er jo så mye annet som plutselig skal tenkes over. Ting som jeg ikke har rukket å tenke over siden 2009. 

forfatterblogg 

Men selv om det er veldig fint å ikke lenger ha en fast og trygg inntekt, så savner jeg alle tilbakemeldingene fra lesere som tar kontakt, og sier at bøkene er spennende, sier at jeg er flink, eller lurer på hva jeg skal gjøre med at Jesus ofret livet sitt på korset (for mine synder). 

jesuspg.jpg

Jeg må innrømme det ga meg enda mer å tenke over, nå som jeg har tid til å

tenke. For Jesus har jeg ikke tenkt på langt nær nok på.  

Heldigvis tar fortsatt andre begeistrede, fremmede mennesker innimellom initiativ til samtaler på Facebook, eller til og med på SMS, ved å stille spørsmål, eller konstatere ting: 

 jjuytff.jpg 

yetethe.jpg

Ja.  

 Forfatterblogg Ida Skjelbakken 

Jeg føler meg dermed ikke helt glemt, for her for leden tok den samme personen seg også tid til å irettesette meg da jeg gikk over streken og oppdaterer min private Facebookside med et bryllupsbilde på 2-års-bryllupsdagen. Jeg er ikke så flink med sosiale medier, så jeg trodde det var slikt man kunne gjøre. Takk og pris tok altså denne totalt ukjente kvinnen som jeg verken er venn med eller har felles venner med på Facebook kontakt og satte ned foten. Det synes jeg er flott gjort, at folk følger med og passer på! Jeg skjønner jo at man bør holde seg for god for visse ting når man tross alt er 'bok selglgende'.

jjlljpg.jpg

Men så tenkte jeg meg litt om, og så kom jeg frem til 

hXGtYfjjggif.gif 

For jeg konkluderte med at når jeg først har klart å innbille en ny mann at det lønner seg å være gift med en "forfatter", så skal det feires. Hvert eneste år på den samme dagen som jeg fikk ham til å gifte seg med meg.

Så her er 594 bilder til. 

Forfatterbloggjluugccg.jpg

 

Jeg vet ikke helt hvordan hun kommer til å håndtere det til neste år, men oppdaget at dette er det samme mennesket som kommet med opplysninger til meg i noen år nå, så regner med å få beskjed.

Her er for eksempel en ting hun opplyste meg om en gang i fjor, eller var det forfjor: 

yttddgklliiuug.jpg  

 kluuyytgif.gif

Dette er jo noe som hadde gått meg hus forbi, så syntes det var fint å få vite. Der satt jeg og skrev bøker til ingen nytte! 

Forfatterblogg

Noe som jeg så klart også svarte henne. Jeg var jo takknemlig for informasjonen. Hun kunne for øvrig også opplyse meg om hvorfor jeg ikke hadde fått det med meg:

jlllyyffjpg.jpg 

Nå skal det sies at jeg som regel ikke sitter med nesa bokstavelig talt inni bøkene jeg har skrevet. For når de har blitt trykket og jeg får dem sendt til meg i posten fra forlaget, setter jeg dem opp i hylla på stua så jeg kan peke på dem når noen kommer på besøk. (Jeg setter den svenske oversettelsen ytterst, siden den har stive permer og er mye større, til tross for at det er nesten akkurat like mange ord som i den norske pocketutgaven. Her i England skjønner de ikke at det er akkurat de samme bøkene.)

Siden jeg er nærsynt, sitter jeg derimot ofte med nesa ganske nære skjermen på MacBook Air-en. Som jeg fikk i morgengave i anledning brylmuppet. (Se bilder over: rad 15, bilde 5.) 

 

 

 

 

link          Comments

20/12/2013

Jul i fengsel

Den julen som aldri kom 

 

 

 Julenissen i fengsel 

 

Som forfatter er det lett å glemme hvilken ukedag, måned og noen ganger hvilket år det er.

_____________________ 

 

Med mindre man har en oppkommende lansering.  Jeg for min del husker at det snart er jul først og fremst fordi redaktører bruker «innen jul» som deadliner rundt disse tider. Hadde det ikke vært for det, ville jeg hatt vanskelig for å forstå hvorfor jeg ved et plutselig innfall plasserte et grantre i stuen til foreldrene mine. Raff, mammas hund, mente derimot at han forsto det veldig godt, til tross for at han er kastrert.

 

Julen må være den mest bittersøte høytiden som finnes.

Mamma fikk for eksempel aldri det hun ønsket seg aller høyest som barn, nemlig en elefant.

Elefant til jul

 Dette er et bilde av en annen heldig unge. Min mor visste godt at det var en helt vanlig gave å gi sine barn den gangen.

 

Pappa ønsket seg en rattkjelke år etter år, men når han til sist fikk det, var han blitt for gammel til å leke med det. Appelsinen han fikk trodde han dessuten tyskerne hadde forgiftet, så han gravde den ned på jordet.

 

Her er et bilde av min farfar som godter seg med sin kjelke. Pappa er ikke like begeistret som passasjer, noe han altså måtte fortsette med til han var langt oppe i tjueårene, eller noe slikt,Farfar

 

Men uansett var det udiskutablet mer julehygge for barna i gamledager.

Krampus 

  

 

Jeg har kun gode minner fra julen, og bare én gang har jeg virkelig ønsket meg noe, men ikke fått det. Det var julen 2011 da jeg satt i fengsel, og alt jeg ønsket meg var ørepropper, eventuelt en ekstra dorull så jeg kunne bruke den som hodepute.

  

Jeg ønske meg så klart litt frihet også. Og det ble oppfylt til sist, det, selv om jul og nyttår kom og gikk først.

 Jul i fengsel

 

Jeg hadde nylig blitt overført fra et føderalt fengsel til et kretsfengsel, county jail, som det kalles i USA. Det er litt som å flytte fra Majorstua til Spanish Town, Jamaica. 

 

County jail

Amerikansk county jail -- ikke det mest ideelle stedet å tilbringe tiden om du er en introvert forfatter. Eller hvit. Eller kler oransje spesielt godt og er intimitetssky

 

Her er et utdrag fra brevet jeg skrev hjem i anledning nettopp julen. Eller julen som aldri kom:

Fangen på celle nr. 17

* For de som mot formodning skulle være interessert i å lese den vanvittig spennende fortsettelsen, så kommer det en aldri så liten bok i salg 25. fabruar 2014. - Reklamepause slutt -

 

Det var i begynnelsen av desember at jeg ble overført til det nye fengselet, og det var da familien min fant ut at myndighetene som følge hadde lagt ut deler av arrestasjonsrapporten min i all offentlighet på nett. Det er så klart stor stas i seg selv, men som broren min sa, han husker enda den gode stemningen det ble da det var dette bildet de så som mugshot: 

Ida Skjelbakken

Det er altså ikke et bilde av meg, men av en stakkar hvis mor tror har skiftet kjønn om hun kom i skade for å søke ham opp på nett. Det har med andre ord blitt krøll i databasen, og bra er egentlig det. Bortsett fra at jeg lurer litt på hva slags grusomme forbrytelser det kanskje står at personen med mitt bilde har begått. Og for at de som er nysgjerrige skal få slippe å google, her er det riktige mugshotet. 

Ida Skjelbakken

Jeg forstår virkelig forvekslingen ... Men til mitt forsvar hadde jeg sittet inne en stund når det ble tatt, og er det noe man ikke blir i fengsel, så er det pen. Og for ordens skyld, når vi først er i gang med elendigheten, her er mugshotet fra den dagen jeg ble arrestert. Her har jeg rett og slett ingen unnskyldning. 

 

 Ida Skjelbakken

 

  

Kort fra fengsel

   

 Jeg var blitt godt vant til å legge meg sulten og kald etter månedene bak lås og slå, men aldri har jeg lagt meg så sulten som den julekvelden i Glades County Jail. Det var rett og slett ikke nok mat til alle, og om sant skal være sagt, fikk de minste og de blekeste av oss servert sist og minst. Mange gråt og i dagene som fulgte var stemningen mildt sagt uhyggelig.

Men likevel gjorde den vonde julekveldsfølelsen meg ved underlig godt mot. Det føltes godt å oppleve en jul hvor man ikke hadde alt og ikke fikk noe av det man ønsket seg.

Det føltes godt å savne og lengte, fryse, sulte og slite. Det føltes godt fordi jeg visste det ville komme en dag, og en jul, hvor jeg på nytt ville være varm og mett, ha de jeg var glad i nær meg og en seng uten uten lus og et hus jeg kunne åpne ytterdøren til akkurat når jeg ville.

Jeg visste at ingen juler ville bli helt de samme igjen etter denne bittersøte julen. Og den opplevelsen er noe av det jeg er aller mest takknemlig for i hele verden og som jeg aldri ville vært foruten.

 

 

 

 

 

 

 

 

Julekortet til mitt arme opphav ble malt med M&M-sjokolader.

Og foreldrene mine som sikkert trodde deres dager da barna

tegnet julekortene selv var forbi. Det var vel artig da dette, kom, tenker jeg.

 Jail mail

 

 

         God Jul!   

 

Santa in prison 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

link          Comments

14/7/2013

Såkalt hverdagslykke ...

Sommerhilsen fra Szakadàt

Sommeren her i landsbyen i Ungarn er vidunderlig lang og solfylt. Fønvinder smyger seg over drueranker og akasietrær, bærer med seg lyden av klunkende sauebjeller fra de bølgende solvarme engene; kirkeklokkenes skjøre klang, og froskenes sang fra vannliljebugnende dammer.  Nettene kommer så brått at dagens hete ikke rekker å forsvinne fra murvegger og stenterasser, hvor varmen damper opp som fra et levende dyr i bekmørket, stiger opp og møter stjernehimmelen som glitrer tusenfold.  Fra valnøttskogens svale kveldsskygger tuter perleuglene, og under villplommetrærne beiter hjorten. 
Szakadàt

  
Men jeg er forfatter. Jeg sitter inne på et nedstøvet rom, kun opplyst av dataskjermens sykelige skinn. Jeg er blekere enn da jeg satt i fengsel, med kaffebrune tenner og flat rumpe, alt mens deadliner og skrivesperrer henger over meg som en mare i sommervarmen.
Ida Skjelbakken
Ute i solen kan jeg jo ikke sitte. Laptopen blir så snål av det. (Skjermen ble blå med hvite bokstaver. Så helt svart. Jeg er ingen ekspert, men jeg tok det som et dårlig tegn.) 
 
 

Den eneste mosjonen jeg får, er turene til kaffetrakteren.
Men i det siste må jeg i det minste sykle til butikken, siden bilen står på verksted.
Dermed ser kjøleskapet mitt slik ut:
Kjøleskap

Slik later jeg som at jeg ser ut når jeg sykler: Ida sykler på liksom

 

 

Slik ser jeg ut når jeg sykler: 

 

Idfa sykler

 

 

Bilen min er en Fiat Polski som heter Oscar. Det er så få mennesker i landsbyen at bilen er en av mine nærmeste venner. Men nå er den altså kaputt, som man sier her. Et av de få ordene jeg kan, som ungarerne forstår. Så jeg bruker det flittig om det meste.

 

oscar 

 

 

Nå blomstrer i alle fall solsikkene. Det er fint. Man kan slepe seg ut og ta fine bilder og legge ut på Facebook. Siden jeg ikke tar bilder av middagen min.

 

Middagen min:

 

Middag

 

 

Planen er det ikke noe å utsette på: Blomster. Fluffy hund. Mamma med Nikon D40.
Så etter at bikkja først har hengt som et slakt og mest sett ut som en parasittisk tvilling:
Ida og Serenella
Og jeg har plumpa i en grøft og sanket flått:
Plumpa

Så blir det såååå fiiiiint! Og såååå søøøøttt, og såååå romantisk!!!
Sommer i Szakadat Ida Skjelbakken forfatterblogg

Ja, hadde jeg visst hva hash tags brukes til, så skulle jeg jaggu meg lagt ut bildene på Facebook med #hverdagslykke  #that feeling #enjoy #life og <3 <3 <3  Så hadde kanskje noen trodd at det er slik hverdagen er her. Sånn «Hahaha!» (i Comic Sans) med vind i håret og motlys i blomsterenger. Og det er det jo også, i de ti minuttene man ikke tenker på hjørnet man må skrive seg ut av, kloakken som må betales, og samlivsbruddet man går igjennom. 
For de som lurer, så 
viser jeg til tidligere innlegg om hvorfor man ikke bør gifte seg med en forfatter.
For hvem vil vel egentlig møtes av dette synet til enhver av døgnets tider?
Ida Skjelbakken Forfatterblogg

 

Men vi er fortsatt verdens beste venner! Og det var en felles, veloverveid, sivilisert beslutning uten krangler og sårede følelser, og vi ble begge mye lykkeligere etterpå.
Nei da.

 

Men her er et bilde av meg i hønsegården:

 

Ida i h&oslash;nseg&aring;rden

 

 

link          Comments

18/6/2013

Forfatterseminar
Skrivetips!
H&oslash;y p&aring; kaffe

Jeg har nettopp kommet tilbake fra forfatterseminar, og full av inspirasjon og høy på kaffe, tenkte jeg det ville være på sin plass med noen skrivetips. Som jeg kanskje er den eneste som synes er fantastisk spennende.
Forfatterseminar
Meg omgitt av kollegaer som lurer på hva i all verden det er jeg prøver å få sagt. Til venstre sitter Kristine S. Henningsen som har skrevet Sofia på Måkøya, I skyggen av store trær, og Innlandshete. Kristine har dessuten bloggen Antisupermamma som er verdt et besøk! Lengst bort sitter Kate Helen Simonsen som har skrevet Villblomster. Til høyre sitter en spennende dame ved navn Anne Marie som snart debuterer.

Noen generelle tips (som ikke er hentet fra seminaret):

1. Romanen du skriver er ikke en personlig dagbok. Tenk på leseren.
2. Å skrive er business. Du inngår en avtale med leseren. Du samtykker i å underholde i bytte mot leserens penger og følelser. Du samtykker i å informere i bytte mot leserens tid.
3. Leseren liker ikke usjarmerende helter. Selv om hovedpersonen kan hende er en anti-helt, betyr det ikke at du står fritt til å gjøre ham eller henne 100% ufordragelig.
4. Kun erfarne forfattere som har fullført og fått utgitt minst to bøker bør forsøke å bruke en anti-helt som protagonist.
5. Antagonister bør være mennesker, ikke ting.
6. Hvis du ikke er villig til å lytte til råd, hvis du ikke er i stand til å lære av dine feil, og hvis du ikke er forberedt på å gi slipp på historier ingen ønsker å lese, vil du sannsynligvis aldri lykkes.
7. Du må lese mye for å kunne skrive.
8. Å bruke eksempler på kjente forfattere som ble utgitt mer enn 30 år siden for å rettferdiggjøre lange passasjer av beskrivelser i ditt kjedelig manuskript, er ikke en god idé. Det som utgis har endret seg. Leserne har endret seg.
9. Å utgi noe på eget forlag, betyr ikke at du ikke behøver å betale noen til å korrekturlese og redigere boken. Leserne blir fornærmet når de finner feil i bøker. Det er som serverer gjester middag på skitne tallerkener.
10. Slett alltid de tre første kapitlene i første utkast av de tre første romanene dine. De vil alltid være fylt med bakgrunnshistorie du
ikke trenger.
                                                                                Kilde: Writers Write

Og siden det kanskje ikke var så gøy å lese, og siden det ikke finnes bilder fra seminaret av da bordet veltet, her er et bilde av meg i hønsegården:
Ida i h&oslash;nseg&aring;rden

På seminaret fikk vi høre et veldig fint foredrag om dramaturgi, som er noe av det viktigste i det være seg film, romaner eller seriebøker.
En historie = Vilje møter Motstand. Som for eksempel eventyret om De tre bukkene Bruse. De skulle til seters og gjøre seg fete (vilje), de ble møtt av trollet under broen (motstand), de første bukkene ba trollet ta den som kom etter (opptrapping), den siste bukken stanget trollet ned i elven (klimaks/løsning), de kom frem til setra og ble så fete så fete at de nesten ikke orket gå hjem (avslutning). Om historien i stedet hadde vært uten motstand/trollet, ville det ikke vært like gøy: "Det var engang tre bukker som ville til seters og gjøre seg fete. På veien var det en bro over en foss som de gikk over, så kom de til seters og ble så fete, så fete, og er ikke fettet gått av dem, så er de der ennå."
Og her ser dere noen av notatene mine om dramaturgi, så slipper jeg å si noe mer om den saken:
 Dramaturgi

Vi fikk også høre foredrag av Laila Brenden, som skriver serien Fjellroser, og vi lo så tårene trillet. Vi hørte resultatet av markedsundersøkelsen 2012, og hva som blir veien videre for romanseriesjangeren. På kvelden var det sommerfest på Hovedøya, og vi var øre av feststemning blant kollegaer og forlagsfolk. Neste seminardag reiste vi ut til Norsk Folkemuseum på Bygdøy, hvor vi fikk omvisning og koste oss blant historiske bygg, til tross for helnorsk sommervær.
Bygd&oslash;y
Fra høyre: Torill Thorup Der vinden hvisker, Dorthe Erichsen Losbarna,Kaja Nylund Rebekka, Laila Brende Fjellroser, Kate Helen Simonsen Villblomster, Elisabeth Havnsund Kobberhjerte.

Folkemuseet
Fra venstre: Kate Helen, Natalie Norman "Skjebnesøstre",  Kaja, Salmund Kyvik "Kapteinens datter", "Inga Torfinnsdatter", "Mellom tre kvinner", snill og blid redaktør.

Folkemuseet Bygd&oslash;y
Red Arrow 2Også meg da, forfatteren av Krøniken om Ylva Alm.

Nei, jeg bare tuller. Dette er så klart en av de søte jentene på Norsk Folkemuseum.

Dette her er jo meg, det blir noe helt annet:
pilprkee.jpg

Ida

M
en altså, til syvende og sist er det disse 10 stegene som virkelig fungerer om man klarer å følge dem:
Skriv

Og en annen ting er helt sikkert: Jeg er vanvittig heldig som har et forlag som lager arrangementer for oss skjermblinde og asosiale forfattere, slik at vi kan komme oss ut av pysjamasen og møte, ikke bare hverandre, men også alle de flotte forlagsfolkene og redaktørene som sørger for at vi har noe å leve av. Hipp hurra for Schibsted!  

link          Comments

10/4/2013

Rulling i sengehalmen
Å rødme i ensomhet

Blogg 

Ah, sexscenene ....

Blogg forfatter Ida Skjelbakken

Jeg tør påstå at få mennesker beskriver så mange intime stunder -- eller så mye samkvem, som det heter -- som serieromanforfattere. Kanskje med unntak av damene som svarer telefonen om man ringer en av disse annonsene i Dagbladet.

Blogg
Forfatterblogg

Takk og pris for at det kun er på papir man skal beskrive det. (Jeg er glad jeg ikke er hun som leste inn Fifty Shades på lydbok. Hvordan ungikk hun å fnise? Og nei, jeg har ikke klart å lese de bøkene. Kanskje fordi det var på lydbok ...)
blogg
 

Og takk og pris for at det ikke er noen man kjenner som skal lese det man skriver av slike scener. Ja, ehm ... bortsett fra foreldre og besteforeldre, søsken, naboer, gamle skolelærere, kassadama på butkkikken, barn (for de som har sånt),osv.

Blogg erotikk

Hver romanseriebok bør jo ha minst én erotisk scene, og med tanke på antall bøker som utgis i en serie ... you do the math.
Det
 er dessuten vanskeligere å skrive sexscener myntet på romanserielesende kvinner enn på Vi Menn-kjøpende menn, vil jeg påstå. Og da hender det at de stakkars redaktørene må minne forfattere (altså meg) på hvilket publikum det gjelder:
  

blogg

Men uansett hvor sterk eller svak kost en sexscene består av, er det like fordømt pinlig å skrive. 
Jeg mener, bare hør på det her:

Blogg
(Det er fra en av mine bøker, ja. Jeg innrømmer skamrødmende det.)

Blogg
(Illustrasjonfoto av meg. Som er sjenert.)

Eller:

Ida Skjelbakken blogg
Blogg forfatter
Blogg
Se her har jeg til og med vært grei og sladdet et navn for de av dere som ikke har lest så langt i serien. Skjønt de fleste som leser bloggen, leser vel ikke bøkene mine. Ja, for som forfatter selger man som regel færre bøker enn man har venner på Facebook. Med mindre man er serieromanforfatter(eller har veldig få venner). Da selger man også til et par stykker man ikke kjenner, og det er ekstra fint med tanke på nettopp all den rullingen i høyet, eller halmen, eller hva det nå var.  

Det vil si, det tar ikke lang tid før man slutter å rødme når man skriver intime scener. Det er som med alt i livet, det blir hverdagslig, og utfordringen er å forsøke å finne på noe nytt og spennende. Det er når man tenker på at noen leser det, at man ønsker seg et hull under skrivepulten. (Isj, skrivebordet lyder bedre.)
 

tvilling pult

Noe annet som er veldig fint, er at de norske romanseriene ikke skal ha så eksplisitte omslag som for eksempel de amerikanske bøkene:

Forfatterblogg
Jeg mener, hallo, skal de ikke overlate NOE til fantasien? Og burde ikke i det minste helten se LITT mer takknemlig ut der han står?
Hm. Vent nå litt. Var det kanskje min fantasi som det ble overlatt litt for mye til...?

I et eller annet utland har de til og med en pris som heter
"Literary Review's bad sex in fiction award". Tenk å få tildelt den, da. Ikke nok med at man først skal lide seg gjennom å skrive disse scenene, man kan også risikere å bli uthengt offentlig for det etterpå. Til og med bestselgere som Lee Child er blitt nominert. Jeg kan ikke gjengi utdrag fra noen av de nominerte tekstene (men de er fryktelig, tro meg), for det kan jo hende noen jeg kjenner leser denne bloggen.
En av prisvinnerene ble valgt fordi han brukte uhorvelig mange uttrykk som
"family jewels", "back door" og "front parlour" for å beskrive ... vel ... ja, ting.
Blogg
Jo flere slike scener man skriver, jo mer forsøker man å finne på ord som kan beskrive ... ting ... uten å kalle det ved sitt rette navn. For i romanserier passer det seg ikke å si slikt altfor rett ut, det blir så uromantisk. Samtidig som ordet "manndom" er et ord jeg veldig gjerne vil slippe å skrive med mindre jeg må. Vet ikke hvorfor, men jeg får et anfall av pinlig berørthet av det ordet. Så hva annet skal man finne på, uten å risikere å bli nominert til en pris? (Nei, jeg er ikke ute etter forslag fra publikum.) 

Å lese en intim scene, føles mer privat enn å se det på film. Kanskje fordi det må settes ord på stort sett hver bevegelse, hver detalj av handlingen, minutt for minutt, inntil de to protagonistene ligger der med en sigarett, eller i romanseriene plukker høystrå ut av håret. Det er vel derfor selv de store forfatterne rett som det er kan prestere en scene fylt av pinlige klisjeer som leseren snubler seg rødmende igjennom, selv i de beste bøker.


Jeg leste en artikkel hvor det sto følgende lite oppmuntrende teori:
"...when we read a novel we do a lot of imaginative work to visualise a scene – work that is done already for us in the cinema or in visual art. When we do that work we can make things easier for ourselves by imagining the author as one of the sexual actors in the story or, at least, by imagining that the scene is an extrapolation of the writer's tastes or fantasies."

Blogg
 Reeeaaallly ...

Det blir med andre ord antatt at forfattren beskriver selvopplevde ting i sexscener. Eller i alle fall skriver ut i fra sin egen smak. Som at forfatteren bak Fifty Shades selv bedriver BDSM, eller hva det nå heter. Ikke sant? Feil! (Hva E.L. James bedriver, vet jeg nå strengt ikke. Men tør vedde på at det har lite med innholdet i bøkene hennes å gjøre.)
EL James
(E.L. James. Med håndjern jeg tror er markedsførerens sine.)
 
Hvorfor antar man at slike scener består av noe forfatteren har opplevd, eller er ut ifra forfatterens personlige preferanser, når man ikke antar at resten av scenene i boken er det? Har noen trodd at J.K. Rowling faktisk har forsøkt å fly på et kosteskaft? Eller at Yann Martels hemmelige drøm er å sitte 227 dager på en liten båt sammen med en tiger? Nei, det heter diktning. For hadde man måttet holde seg til egen erfaring når man skrev, ville det blitt veldig få, veldig kjedelige, og veldig slunkne bøker.

link          Comments

30/1/2013

Rettskrivning
Galskrivning

Rettskrivning er naturligvis en stor del av en forfatters hverdag, uten at det blir et hyggeligere aspekt ved tilværelsen av den grunn. (Ordet tilværelsen for eksempel. Word påstår hardnakket at det ikke finnes et ord som heter det, og jeg blir like nervøs hver gang den røde streken dukker opp. Er det tilverelsen det skrives som? Nei. Til værelsen? Neppe. Det er altså et ekte, fint og rettstavet ord til tross for at det lumske retteprogrammet påstår noe annet. Tror jeg, da.)
 
Bortsett fra min nærmest totale kommadysleksi (akk, mine arme redaktører), er det til stadighet ting jeg aldri klarer å huske. Heter det om bord eller ombord? Etter hvert eller etterhvert? I grunnen eller igrunnen?
Det heter altså om bord, etter hvert og i grunnen, og huskeregelen er at uttrykk som begynner på av, for, i, med, om, over, og til ofte skrives i to ord. Ofte, men ikke alltid. Unntakene er: iblant, imellom, imot, ifra, istedenfor (men: i stedet for), isteden (men: i stedet), og det er der min forvirring setter inn.

Siden orddelingsfeil altfor skrekkelig flittig blir begått i det norske språk, har jeg en tendens til å smekke sammen ord som burde vært delt -- kanskje på grunn av en underbevisst angst for ufrivillig komikk. 

Ordelingsfeil


Det er mulig at ikke alle til stadighet får hensiktsløse assosiasjoner (slik som meg), men jeg vet i alle fall hva jeg ser for meg når jeg leser dette oppslaget:

Ananas biter

Nemlig dette:
Ananas biter

Eller når jeg ser denne reklamen:
Dyre unger

Nemlig noe slikt:
imagesCAAPBSW7.jpg
Altså en dyr og bortsjemt unge.


For ikke å snakke om hvilke grusomheter fraværet av bindestreker gir assosiasjoner til her:
OrdelingsfeilOrddelingsfeilOrddelingsfeil

Våre nye landsmenn sliter også innimellom med rettskrivningen, men det synes jeg de kan få lov til. De har så mye annet å tenke på.
Pissa i frysern

Verre er det med slike som meg, som jeg synes strengt tatt burde være like flinke som Per Egil Hegge i rettskrivning -- jeg skriver jo bøker, for pokker! Og er norsk, dessuten!
Men for meg er grammatikk sånn cirka like forståelig som kvantefysikk. Og like fristende å fordype seg i.
Men tro meg, jeg forsøker, det skal jeg ha, og det til tross
for at min venstre hjernehalvdel er så underutviklet at det er et under at jeg er i live.

Jeg har forsøkt å innbille meg at man enten kan være kreativ og skrive historier, eller være en kløpper i grammatikk og rettskrivning. Men den teorien har redaktørene på forlaget for lengst (eller heter det forlengst?) motbevist, siden de ikke bare kan alt om rettskrivning, men også dramaturgi, karakteroppbygging, spenningskurve, og alt det andre som hører med i en god bok ... Er det rart jeg skammer meg litt hver gang et nytt manus sendes av sted til redaktør?

Noe har jeg forøvrig (eller skrives det for øvrig?) lært meg, og det er at det ikke er noe som heter forhåpentligvis. Nei, det er sant! Det heter forhåpentlig. Hvorfor? Fordi Per Egil Hegge sier det. Og fordi (og jeg siterer): Endelsen - vis kjennetegner ofte et adverb, vi omdanner adjektivet sannsynlig til adverbet sannsynligvis. Men forhåpentlig er et adverb allerede. Det ser vi hvis vi forsøker å bruke det som adjektiv, og det går ikke: Vi kan ikke si «en forhåpentlig løsning», men vi kan si «en sannsynlig løsning». Mange spørsmål har ikke et absolutt svar, men dette har: Det er ikke noe som heter forhåpentligvis.
      Minner meg litt om Facebookgruppen "Hästar finns inte" ("Vi stödjer vetenskapen om att häst är en frukt. Det vill säga att häst är en frukt som inte finns.")
Men så sier jo også svenskene förhoppningsvis.

link          Comments

11/1/2013

Tips
Et tips:
Gift deg aldri med en forfatter.

Forfatterblogg

Folk i kreative yrker har oftere psykiske lidelser enn befolkningen generelt, leste jeg i en artikkkel (her). "I tillegg til bipolar lidelse fant forskerne en sterk sammenheng mellom forfattere og andre psykiske sykdommer som schizofreni, depresjon, angst og rusmisbruk" sto det videre i artikkelen. "Undersøkelsen omfattet en rekke psykiske diagnoser, som angstlidelse, alkoholmisbruk, stoffmisbruk, autisme, ADHD og anoreksi." Jeg ble øyeblikkelig så deprimert og angstfylt at jeg sprang ut på kjøkkenet og drakk en halv flaske vin, mens jeg forsøkte å overbevise både meg selv og stemmene i hodet om at vi burde spise en pakke smør og to-tre hamburgere med sukker på.

Forfatterblogg
 
En annen grunn til at forfattere kan være plagsomme partnere, er at vi aldri kommer hjem fra jobb. Det finnes knapt et minutt i løpet av dagen hvor jeg ikke befinner meg i et parallelt univers. Og tankene omkring, og planleggingen av, det som skal skrives, er minst like viktige som å få det ned på papir. (Forteller jeg min litterære gressenkemann.)

Det er når jeg står i dusjen at fortellingen blir til. Eller når jeg skal sove. Eller skal spise. Eller forsøke å oppføre meg som et tilnærmet normalt, sosialt menneske ute blant andre mennesker som ikke forstår at jeg jo egentlig er schizofren.
Forfatterblogg
Jeg fører konstant samtaler i hodet med folk jeg kjenner bedre enn meg selv;
mennesker jeg egenhendig har blåst liv i og skapt en verden rundt -- som jeg kan herje og herse med, la få finne på faenskap og gjøre kvalm helt til jeg, når de minst aner det, myrder dem.
                 HAHAHAHAHA!
.........
Forfatterblogg
(Menn i hvite frakker på vei.)

Nei, men altså: Sannheten er stort sett den at er du gift eller samboer med en forfatter, vil du i 90% av det såkalte samlivet møtes av dette:

Forfatterblogg

Og 10% av dette: 

Forfatterblogg

Har en forfatter en god dag

Forfatterblogg

og produserer side opp og side ned med tekst, er forfatteren i lykkerus. Tilfredsheten over å ha klart å presse ut et helt kapittel, eller kanskje to eller TRE, kan ikke beskrives med ord. Man svever på en sky. Man danser blant enhjørninger og regnbuer. Man ser lyset i enden av tunellen -- det blir kanskje en bok likevel! Man kommer ikke til å bli saksøkt for kontraktsbrudd av forlaget. Man behøver ikke å lese jobbannonser i avisen eller gå på NAV eller til psykolog.  Verden er vakker og glitrende og man sovner lykkelig inn i sitt eget sikkel på tastaturet etter en vidunderlig 14-timers dag foran skjermen.
Men for deg, om du er så uheldig å ha en forfatter som livsledsager, er det fortsatt mer eller mindre dette synet som møter deg:


Forfatterblogg

link          Comments

3/1/2013

Skriving
Scener fra en serieforfatters ufattelig spennende hverdag 

Jeg står opp klokken 5:00 og tar en joggetur på stranden, før jeg trener en time Pilates i soloppgangen. Deretter spiser jeg  biodynamisk speltgrøt med økologisk frukt og selvhøstede nøtter. Klokken 7.00 serverer jeg min mann frokost på sengen, før jeg setter meg ved mitt skrivebord, som ser omtrent slik ut,

Blogg

og skriver 7 kapitler uten andre avbrekk enn yoga-øvelser og et glass grønnsaksjuice.
Klokken 14.30 er arbeidsdagen over og jeg dedikerer resten av dagen til husarbeid -- og til min mann, som jeg både er mentalt til stede for og lager en treretters middag til, etter å ha gått en lang tur med hunden i skog og mark.
 
Forfatterblogg
 
                         blogg
Neeeei ..... En typisk dag ser heller slik ut:

Jeg står opp kl. 8.00 (sånn gjennomsnittlig - med snittet nærmere 9/9.30)

Forfattrblogg

sleper meg halvt i koma over hybelkaninene

crawler

og henter en kopp kaffe.


Mug 

Før jeg setter meg til rette med Laptopen. 
 
Forfatter blogg Ida Skjelbakken

Det er her jeg skriver mest for tiden. I senga. (Og det er visst cirka slik jeg ser ut i fjeset når jeg skriver. Litt ... paff.) Senga befinner seg i en billig leilighet på en eller annen øy, så jeg kan ikke svare på hva den svarte greia på veggen er, for den er ikke min.)
Opp i senga drar jeg alt som ellers ligger på skrivebordet. (Mannen min har flyktet til gudene vet hvor innen den tid. Jeg kan høre at han roper fra et eller annet sted, men er for opptatt til å svare. Den eneste frokosten han får er middagsrester fra i forgårs -- som han laget.)
Dyret dere ser henslengt blant kontorsakene er Grappa AKA "Writer's block".


Forfatter blogg Ida Skjelbakken  

Til tross for at jeg ikke er en morgenfugl, Blogg forfatter bobler jeg faktisk over av skrivelyst og inspirasjon på denne tiden, overbevist om at dette er dagen jeg kommer til å skrive 10 000 ord. Minst! (Det har fortsatt aldri hendt.)


Forfatter blogg Ida Skjelbakken

Jeg tar en ordtellingssjekk (for å se om noen tilfeldigvis har skrevet ferdig boken for meg i løpet av natten) ....

Blogg forfatter Ida Skjelbakken

Leser gjennom det aller siste jeg skrev kvelden før. 
Blogg forfatter

Blogg
Og henger meg opp i en setning:
Blgg forfatter
Forsøker å skrive den om:
blogg

blogg

Igjen og igjen ...
blogg
Inntil til jeg gir opp.

blogg

Jeg bestemmer meg for å la det ligge inntil boken er ferdigskrevet -- jeg korrekturleser uansett hele manus før jeg sender det over til redaktør.
Og gjør noe annet nyttig i stedet:


Blogg forfatter

Klokken 11:00: Aaarrg!! Bok ... bok ... skrive boooook!
Så jeg henter mer kaffe.


Forfatterblogg
(Dette er ikke meg. Jeg brukes ikke slips når jeg skriver.)

Og så, omsider:
Forfatter blogg

Deretter forløper timene omtrent slik:

Blogg 
Forfatter blogg
blogg
(Meg som tenker.)
Forfatter blogg
Blogg forfatter
Forfatter blogg
Blogg skribent
(Illustrasjonsfoto av meg i kjøleskapet.)
 
Forfatter blogg
Blogg

Forfatter blogg

Blogg
Forfatter blogg

Klokken 17:00: Et par tusen ord nedskrevet.
Blogg
Blogg
Dette er så langt en bra dag. Nei, en STRÅLENDE dag. Alle dager jeg har klart å skrive mer enn 0 ord, er nemlig det.
Men jeg skal ikke gi meg med det, oh nei!
 
Forfatter blogg

Hmmmm.
Blogg
Blogg forfatter
Her må det googles litt.

Blogg


Ikke mye å finne ...

Blogg forfatter

Hestemølle på Akershus festning ... Hm!

Blogg

Blogg forfatter Ida Skjelbakken



Blogg

Puddermølle? Hehe.

Tenk så bra at pudring gikk av moten!

Forfatterblogg

 ..................

Blogg Ida Skjelbakken


Ok, skal vi se, hvor var jeg ....

 "I 1740’erne opdagede den svenske adelsdame Eva Ekeblad De la Gardie (1724 – 1786), at man kunne udvikle både pudder, brændevin og stivelse af kartofler. Kartoflen var introduceret i Sverige i 1658, men havde endnu ikke vundet nogen særlig udbredelse, ligesom den heller ikke var meget brugt herhjemme." 
Kartoffel-pudder! Haha!  Synd jeg skriver fra begynnelsen av 1700-tallet ... Ingen poteter i bruk på den tiden … Men … "1658 introdusert i Sverige" … Så de fantes …  Har jeg ikke lest at man på 1700-tallet trodde disse kartoflene bragte med seg pest og faenskap, men at det egentlig var rottene på skipene de ble fraktet med som var årsaken …? Her i leiligheten har vi en rotte i taket. Den kikker frem fra et hull hver kveld for å se om vi har sovnet. Sa jeg at det var et billig sted? Bare vi har Internett kan det være så mange rotter det vil.

Hmmmm.
Potet er da egentlig et morsomt ord?

Foot  

Kartoffel er også festlig. Jeg må få brukt det. På et eller annet vis skal det inn i en bok.

Potet


Oj, er klokka så mye? Jeg skulle jo skrive!

Blogg

Og så, en gang etter midnatt, er skrivedagen over.

Sleepay.jpg


link          Comments

2/1/2013

Korrektur

Det er nettopp blitt 2013 og for å ikke føle meg så gammel og utgått på data, øh, dato, skal jeg forsøke å blogge.


Blogg forfatter

Så velkommen til min Skriveblogg!

Blogg forfatter Ida Skjelbakken

Jeg er ikke helt sikker på hvordan man går frem, men jeg vet at jeg kun har cirka én ting å skrive om, og det er om skriving.  
Det første innlegget burde ha handlet om hvordan det gikk til at jeg ble romanserieforfatter. Eller jeg burde skrive om hvordan jeg først fikk ideen til Krøniken om Ylva Alm. Om prosessen frem til første bok kom på markedet.  Om hvor mye en forfatter tjener.
Om kontraktinngåelser, skriveteknikk, research og inspirasjon …
Alt slikt jeg lurte veldig på før jeg selv ble publisert, og ikke fant på langt nær nok informasjon om på nettet den gangen jeg satt med et halvskrevet manus og surfet i stedet for å skrive det ferdig.
Men det kommer senere. Først ...

Blogg forfatter Ida Skjelbakken  

Korrrektur

I stedet skal jeg skrive litt om noe som utvilsomt er et av de mest grusomme aspektene ved en forfatters tilværelse: korrektur.
Det har seg nemlig slik at når du først har skrevet ferdig en bok ...

Blogg forfatter Ida Skjelbakken

blitt antatt av et forlag, og har gått fra intensjonsavtale til kontrakt for utgivelse av boken ...
Skriveblogg

Blogg forfatter Ida Skjelbakken

............er du omtrent halvveis i prosessen.
Blogg Ida Skjelbakken

Nå kommer redaktøren med tilbakemeldinger om hva han/hun ønsker å forandre og forbedre – eller rett som det er (og dette er det aller grusomste) stryke/slette/delete. (Noen ganger noe så brutalt som å "kill your darlings" som det heter, men det får jeg snakke litt mer om en annen gang.) 
For å lure meg selv, limer jeg inn det som skal slettes i et dokument i den tro at jeg kan bruke det til noe i fremtiden. (Det skjer aldri.)
Jeg er så heldig å ha redaktører som ikke bare vet mye bedre enn meg omtrent hele tiden, men forteller meg det på en koselig måte:

Blogg Forfatter Ida Skjelbakken  
Noen ganger er rettelsene som ønskes ganske konkrete:

Blogg Forfatter Ida Skjelbakken

Andre ganger litt mer vage:
Blogg Forfatter Ida Skjelbakken  
For å bedre samle tankene omkring hvordan jeg skulle klare å gjøre kapittelet lettere tilgjengelig, gikk jeg tidlig opp på værelset mitt den kvelden. 

Eksemplene er hentet fra manus til bok 1 i serien. Tilbakemeldingene til de neste bøkene har  heldigvis (for redaktøren) stadig blitt mindre omfattende. Noen ganger kun et par setninger.  (Til bok 1 var det sidevis.)
Da jeg har rettet opp det som eventuelt må rettes opp i manus, sendes det til språkvask og setting;  teksten blir brukket inn i det formatet den skal trykkes i.

Blogg forfatter Ida Skjelbakken

Da det er gjort, blir jeg oversendt boken på en pdf-fil som jeg har et par-tre dager på meg til å lese igjennom, for å forsikre meg om at det ikke har sneket seg inn noen feil før den går i trykken.

Det jeg finner, skriver jeg inn i et dokument som jeg sender tilbake til språkvasker, som tar siste oppretting før boken trykkes.
Eksempel på mine kommentarer til redaktør/språkvaskers forslag:
 
Blogg forfatter Ida Skjelbakken

Dagene man har på seg til å lese gjennom manus en siste gang, er nervepirrende.

Blogg forfatter Ida Skjelbakken
(Dette er ikke meg, da min datamaskin er svakt strømledende.)

Man vet det er aller siste mulighet til å rette opp eventuelle brølere. 
 
Eksempel på trykkleif som gikk i trykken:


Blogg forfatter Ida Skjelbakken

Sennepsgress??
 
Det skulle ha stått sennegress!
Blogg Ida+ Blogg Ida=Blogg Ida Skjelbakken 
Nå har jeg altså for evig og alltid blitt ydmyket blant samene. Jeg kommer aldri til å våge å feriere på Finnmarksvidda etter dette, da jeg ikke kan regne med annet enn å bli utledd. 
Blogg Ida Skjelbakken

Også jeg som er 1/8 same!


Blogg forfatter Ida Skjelbakken
Neida. Det er meg. Desverre.

link          Comments

2017.03.01 | 2016.07.01 | 2013.12.01 | 2013.07.01 | 2013.06.01 | 2013.04.01 | 2013.01.01

Link to web log's RSS file

Forfatterblogg Ida Skjelbakken

For å følge bloggen, følg en av sidene mine på Facebook!

Ida S. Skjelbakken

Promote Your Page Too

Krøniken om Ylva Alm

Promote Your Page Too

Fangen på celle nr. 17

Promote Your Page Too

Nyheter

Krøniken om Ylva Alm 1

Krøniken om Ylva Alm 2

Krøniken om Ylva Alm 3

Krøniken om Ylva Alm 4

Krøniken om Ylva Alm 5

Krøniken om Ylva Alm 6

Krøniken om Ylva Alm 7 - Skjebnemøte

Krøniken om Ylva Alm 8 - Trollbundet

Krøniken om Ylva Alm 9

Krøniken om Ylva Alm 10

Krøniken om Ylva Alm 11 - Natt over Christiania

yl1h2.jpg

13jpkg.jpg

17n774.jpg

fa6d4612a459fdma7ce2f015255bc14c.jpg

2f3f9bd0132d11cda7jcd1c2e3d3a731f.jpg

188j88.jpg

lkite19.jpg

liej20.jpg

0fc7a672d45dbb38b3.jpg

kkkkfk3c6e037g.jpg

41c4k8d4f549994dc1619d51f0815b96.jpg

f5e4413f89j5a87b2d5cb4d6c612623be.jpg

b36972k2bc52a830862daa68d1803ed2jpg.jpg

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Nyheter

Skriveblogg

Nyheter

Nyheter

Home
Fangen på celle nr. 17
Krøniken om Ylva Alm
Ida Skjelbakkens Forfatterblogg
Utgivelser
Litt om meg
Portfolio
Presse
Kjøp
Kontakt
1700-tallet
Radioreklame

Ida Sunniva Sandaas Skjelbakken - Kr&oslash;niken om Ylva Alm Schibsted Forlaf
Krøniken om Ylva Alm  - Fangen på celle nr. 17  -  Ida S. Skjelbakken  ©2016