Hør utdrag fra lydboken på svensk!

- Neste bok

Amuletten
*
Krøniken om Ylva Alm
*
«Befindis nogen Troldmand, eller Troldquinde, at have forsvoret Gud og sin hellige Daab og Christendom, og hengivet sig til Diævelen, den bør levendis at kastes på ilden og opbrændis.»
Dansk og Norsk Lov, slutten av 1600-tallet
*
Prolog
*
Mai 1700
Sølvdal, Buskerud amt 
*
Salemone Vinde krummet ryggen mot kulden der hun satt på huk og risset i jordgulvet. Regnet sto inn gjennom de glisne veggene, og dammer med vann hadde samlet seg rundt henne.      
      Det smalt i jernslåen, og hun reiste seg da døren ble skjøvet opp med et jamrende knirk.
      En mann trådte inn mens et gufs av fuktig halm virvlet inn fra låven. Han holdt lykten høyt hevet, og øynene vek ikke fra henne da han slengte litt tørt brød på gulvet. Det landet i søla, og spruten sto oppover den hvite underserken hennes.      
      – Takk, min gode herre, sa Salemone og smilte. Hun la til med myk stemme: – Jeg ser at en ekte kar som deg ikke er redd meg.      
      Fangevokteren ble stående en stund med åpen munn og glo på henne før han gryntet: – Redd? Nei, jeg er da ikke redd… Stemmen døde bort, og en tobakksbrun tunge fuktet leppene nervøst.     
      Salemone dro fingrene gjennom det midjelange, svarte håret og smilte til ham. Han fulgte bevegelsen med øyne som videt seg ut der de vandret videre nedover kroppen hennes. Blikket ble hengende ved de yppige formene som presset mot det tynne, fuktige kjolestoffet.     
      – Det er så ensomt å sitte her alene, hvisket hun. – Du vil ikke bli litt og holde meg med selskap, kanskje?
      Hun tok et skritt tilbake, ut av lyskjeglen fra lykten. Mannen tok straks et uvilkårlig skritt lengre inn i rommet, som om han ikke egentlig var klar over hva han gjorde.     
      Kom, tenkte hun, bare to skritt til, så har jeg deg, din drittsekk.
      Salemone rygget igjen, inn mot tømmerveggen, og holdt pusten mens hun så fangevokteren ta det siste skrittet, rett inn i midten av symbolet hun hadde risset i gulvet. Han fortsatte å stirre på henne med et tomt blikk, og flyttet seg ikke da hun gikk mot døren. Det var som om føttene var låst fast i noe usynlig under ham. Han beveget leppene som om han forsøkte si noe, men det kom ikke en lyd.      
      Og der skal du stå og glo, mumlet hun og gjorde et tegn i luften foran ham.     
      Fangevokteren slapp lykten i gulvet så glasset sprakk og flammen freste og slukket. En skjelving gikk gjennom kroppen hans, men da Salemone forsvant ut døren, ble han stående som lammet i det mørke rommet, ute av stand til å bevege seg.     
      Salemone grep kappen som hang på stolen utenfor døren, og slengte den på seg før hun sprang ut. Fogdegården lå stille og mørk, men idet hun skrådde over tunet, satte en hund i å gneldre. – Så da, sa hun og løftet hånden mot den. – Fin hund. Flink, er du.     
      Hunden tidde brått og tuslet tilbake til fjøset der den ble stående og se etter den kappekledde skikkelsen som forsvant mellom husene.      
      Salemone klemte seg inn mot veggen på vognskjulet med blikket festet på våningshuset. Hadde hun sett et lys blafre i et av vinduene? Hun visste at både fogden og hans menn hadde holdt til i nordbygda de siste dagene.      
      Da raset i gruven gikk, var det bare kvinnfolkene som hadde blitt igjen på gården – og den ynkelige gamlekallen som var blitt satt til å være fangevokter. Hun fnøs ved tanken på hvor lett det hadde vært å trollbinde ham. Mon tro hvor lenge han kom til å stå der og kope?      
      Det hadde samlet seg vann i farene etter kjerrehjulene på veien ned mot husmannsplassen, og hun skled flere ganger der hun sprang på bare føtter. Hun kjenteet vondt stikk ved tanken på at hun hadde latt moren bli igjen på fogdegården, men hun måtte ta seg av jentene først. Selma satt visst innelåst i kjelleren, og det var umulig å ta seg usett inn dit.      
      Hun stanset og tørket vann av ansiktet. Var det den lille tømmerstuen til enken Olava hun skimtet der nede i mørket? Hun satte opp farten, og like etter nådde hun frem til den fattigslige plassen, og smøg seg langs fjøsveggen.      
      Den lille stuen kunne umulig inneholde mange rommene, og Olava lå nok og sov sammen med ungene. Døren gled opp da Salemone tok i det rustne håndtaket, og hun ble stående i det mørke vindfanget og lytte.      
      Jordtaket dempet lyden av regnet, og det eneste hun hørte, var sin egen pust og blodet som banket i tinningene under hetten. Langsomt åpnet hun døren inn. Glørne i gruen kastet et matt, rødlig skjær over rommet. Et grovt bord med en skitten grøtbolle sto foran det lille vinduet. Fra de lave takbjelkene hang det gryter og redskaper, og på en hylle i hjørnet sto en lampe med veken druknet i harsk tran.      
      Hun listet seg mot kammersdøren som stod på gløtt og skjøv den opp. Olava lå i sengebenken og snorket med den tannløse munnen på vidt gap. Salemone kjente et støkk da hun fikk øye på den vesle barnesengen i kroken. Der lå småjentene. Den største sov med armene rundt den minste, men yngstejenta tok tommelen ut av munnen og stirret på Salemone med store, spørrende øyne       
      – Vær stille, det er bare meg, hvisket Salemone. Klumpen i halsen gjorde det vanskelig å snakke.      
      Hun listet seg bort og strakte armene ned i sengen. Nå våknet også eldstejenta,og hun satte seg opp med et forskrekket hikst.     
      – Det er bare meg, gjentok hun da hun så hvordan haken til jenta skalv og øynene ble blanke. – Ikke gråt! Men før hun hadde fått dem ut av sengen, skrek den eldste høyt og skjærende.     
      Borte fra sengebenken raslet det i halmmadrassen, og gamle Olava satte seg opp og utstøtte et hest vræl ved synet av henne. – Hjeeeelp! hylte hun. – Heksen er her!     
      Herre Devel, stønnet Salemone og fikk veslejenta opp på hoften mens hun grep den største i hånden.      
      Kjerringa fortsatte å skrike og bære seg borte i benkenda Salemone skyndte seg ut døren. Hun stanset et øyeblikk i vindfanget og trakk kappen over minstejenta, før de sprang ut i regnet. Ingen kom til å høre Olavas jamring i dette været. Salemone ville rekke å komme et godt stykke på vei før den gamle hadde kommet seg helt ned til en av grannene for å varsle.      
      Det var tungt å springe med ett barn på armen og ett i hånden, og da hun kom opp i skogbrynet sank hun ned på kne bak et kratt. Hun slo kappen om jentene til beskyttelse, og ble sittende slik og vugge fra side til side. Barnas hikstende gråt blandet seg med tordenskrallene i det fjerne.      
      – Ikke gråt, ikke gråt, hvisket hun og takket for regnet som skylte tårene vekk fra ansiktet hennes. Hvordan skulle hun finne styrke til å gjennomføre det hun måtte gjøre? Hun kjente de små barnehjertene hamre av redsel mot kroppen sin. Så mye tyngre valget hennes var, nå som hun hadde dem hos seg, levende og varme og skrekkslagne.      
      – Kom, vi må gå videre, bare litt til, hvisket hun og reiste seg. – Det er snart over nå.  
*
Det var det jeg visste, murret fogden til den unge mannen som red ved siden av ham. – Dette nye sekelet bringer ikke annet enn ondskap og elendighet. Og kongen bidro selv til det også da han gikk med på forslaget om å frarøve oss elleve dager av det nye året. Hva vil Vårherre si til at man stjeler dager fra hans skaperverk? Fogden pekte ut mot fjellene, der tåken hang grå og lav.      
      – Nei, det er ikke underlig at hekser og demoner kommer frem i dagen når vi blir tvunget til å følge katolikkenes tidsregning, svarte Godtfred. – Det kan ikke væreannet enn djevelen selv som står bak, når februar med ett blir på atten dager! Men vær sikker, herr Rieber, heksene her i dalen rår vi med. Denne Salemone Vinde skalvi finne, om vi så må følge henne til helvetes porter.      
      – Hvem hadde trodd at jenta skulle ofre trollungene til den onde straks hun kom seg på frifot? Og maken til offerplass hun hadde laget i stand! Blod utover det hele,og ungene var det ikke stort mer enn småstykker igjen av. Det gjør jo unektelig saken enklere på bygdetinget.     
      Fogden smilte hardt. – Men hvorom allting er var det kan hende til det beste. Hvem ville vel ha fostret opp et slikt fandens avkom om de hadde fått leve? Foreldreløsebarn med både mor og bestemor på bålet?     
Godtfred nikket. – Denne Selma Vinde vil også bli funnet skyldig, tror du ikke? Skyldig i diabolisme, ikke sant, og maleficium     
      – Jo, og bare vent til vi får fatt i datteren igjen, da skal vi nok få fortgang i saken.     
      De to rytterne stanset da veien delte seg foran dem. Til venstre gikk det velbrukte tråkket langsmed elven, glatt og gjørmete etter regnet. Bratt opp til høyre krøpen halvt gjengrodd kjerrevei, som snirklet seg oppover i de tåkete skogene.     
      – Hva tror fogden, bør vi ri oppom Vinde-plassen? Kan hende finner vi noe der som kan fortelle oss hvor denne Salemone har tatt veien. – Ja, la oss gjøre det. Du er en uredd dreng, du Godtfred Trondvold. Når andre i bygda springer sin vei somrevskremte kyllinger, er du beredt til å bekjempe trollpakket ansikt til ansikt!Godtfred lo stolt så de korte tennene ble blottet, gulbrune av piperøyk.     
      Litt etter kom husmannsplassen til syne, omkranset av ospetrær. Vinden tok tak i det vårtynne løvet, som raslet lik silke da de red under trærne. Huset var lavt og forande smårutete vinduene vokste et høyt rosenkratt       
      – Tvi vøre! Fogden spyttet i bakken før han steg av hesten. Godtfred var allerede på vei mot inngangen. Han skjøv døren hardt opp, og en ubestemmelig eim av tørkedeurter og bitre avkok sev ut.     
      Stuen lå i grønn skygge fra rosenkrattet utenfor. Gjennom det blyinnfattede vinduet fikk man et glimt av de slanke bjørketrærne ved bekken, som klukket ned mot dalen. Godtfred knelte foran en dragkistemens han rotet gjennom innholdet og tømte skrin og slengte stoffer utover.  
      – Jeg ville ikke ha rørt noe av den elendigheten hvis jeg var deg, hvisket fogden nervøst. – Eier du ikke den minste vørdnad for trollfolks saker? Godtfred svarte ikke. Nå hadde han kommet seg på føttene igjen og romsterte videre i det spartanske rommet.     
      Fogden lot ham få roterundt i trollredet på egen hånd; selv gikk han ut bakdøren.Det var en uventet stor hage som kom til syne. I rader av bed lyste allerede vårblomster opp blant spirende krydderurter, og klatrende vindler dannet buegangerover et nettverk av steinlagte stier.      
      Han satte hendene i siden og tøyde ryggen, trett som han var etter de siste dagenes strabaser. Først kom raset i gruven. Så rømte Vinde-jenta fra varetekten, og nå dette grufulle drapet på småungene.      
      Til alt hell hadde de flyttet Selma Vinde til en annen gård straks datteren kom seg på frifot, ellers ville nok den lille heksen ha pønsket ut en måte å befri moren sin på.         
      Pokker til elendig fangevokter gammel-Nils hadde vært. Fogden fnøs ved tanken på hvordan de hadde funnet ham den morgenen, sittende som en idiot midt på gulvet i fengselscellen, med døren på vidt gap og heksen over alle hauger. Han påsto at hunhadde trollbundet ham. Ha! Det var vel heller brennevinet som hadde trollbundet den karen!     
      Likevel klarte han ikke å riste av seg tanken på hvilke svartekunster disse kvinnene var i stand til å utføre, og han kjente det isne nedover ryggen.     
      Fogden for sammen igjen da han hørte en lyd fra et sted like bortenfor. Var det bekken? Nei, det lød mer som en slags mumling.      
      Raskt stakk han hodet inn gjennom døren. – Godtfred! hveste han, – kom hit, gutt!     
      Godtfred kom trampende ut, stanset opp og lyttet da fogden holdt hånden i været. Så lyste det runde ansiktet hans opp. – Kom, herr Rieber, skynd deg!     
      Nå fikk de plutselig øye på henne. Nederst i hagen, på en lysning mellom trærne, sto Salemone Vinde. Hun var kun ikledd en hvit, fillete og skitten bomullskjole,og siden solen skinte ned mellom grenene på trærne rundt henne, kunne de to mennene skimte omrisset av den nakne kroppen hennes gjennom det tynne stoffet. Det ravnsvarte håret hang løst og vilt nedover den smale ryggen, nesten helt ned til bakens runding.     
      – Maken til godbit! smattet Godtfred. Han hadde stanset bak en bringebærbusk og stirret som fjetret på den unge kvinnen der nede.      
      – Det er djevelens driftigste blendverk, mumlet fogden.     
      – La deg i Herrens navn ikke bedra, slik som gammel-Nils…     
      – Men hva er det hun gjør? Godtfred tok et par skritt nærmere. – Hun maner, ser du, herr Rieber? Hun kaller på de gamle gudene.     
      – Men da må vi ta henne nå, før… før hun lykkes!     
      – La meg gjøre det. Godtfred la på sprang mot henne.     
      Hun gjorde ikke tegn til å ville flykte, og han slo mot ansiktet hennes med knyttet neve. Han traff på siden av hodet, og hun falt om og ble liggende urørlig på bakken.     
      – Hvis du har tatt livet av henne kommer allmuen til å føle seg snytt, sa fogden tørt da han nådde ned til dem.     
      – Å, du kan bare ta det med ro, herr Rieber, hun skal nok bli et tilstrekkelig livlig bål.     
      Snart hang Salemone med sammenbundne hender og føtter over hesten til Godtfred, og de kunne ta fatt på den lange veien tilbake til cellen på fogdegården.

- Neste bok

Krøniken om Ylva Alm av Ida Skjelbakken

Bok 2 Krøniken om Ylva Alm av Ida Skjelbakken

Home
Fangen på celle nr. 17
Krøniken om Ylva Alm
Ida Skjelbakkens Forfatterblogg
Utgivelser
Litt om meg
Portfolio
Presse
Kjøp
Kontakt
1700-tallet
Radioreklame

Ida Sunniva Sandaas Skjelbakken - Krøniken om Ylva Alm Schibsted Forlaf
Krøniken om Ylva Alm  - Fangen på celle nr. 17  -  Ida S. Skjelbakken  ©2016